De som jobber med ishockeymålvakter, forbinder navnet Tretiak med en ny epoke i keeperverden. Tretiaks "hockeyfødsel" i begynnelsen av 1970-tallet gjorde slutt på den gamle statiske spillestilen og åpnet vei for  en offensiv og teknisk stil med akrobatiske parader og mye bevegelse i og utenfor målet. For dagens målvakter, som aldri har sett Tretiak spille, er han en historisk skikkelse på linje med Terry Sawchuk og Ken Dryden, men for meg er han mitt barndomsidol og keeperfaglig autoritet. Han er en del av mitt liv, for å si det høyt.

Jeg sitter i en garderobe på tomannshånd med legenden og knapt klarer å formulere meg på russisk, som egentlig er mitt morsmål. Delvis på grunn av mange år i Norge, men i hovedsak på grunn av nervøsiteten.

- Oh, f...!, stønner Tretiak og trekker venstre fot ut av skøyten. Min nervøsitet forsvinner og vi diskuterer hans fotbetennelse. Ja, han går ut på isen i de trange skøytene, selv om noen tær ser ut som røde danske pølser. Det sier noe om hans viljestyrke og ønske om å være midt i treningsprosessen på isen til tross for smertene.

Hver sommer har Tretiak opptil 500 unge målvakter som elever ved hans skoler i USA og Canada. Ganger vi tallet med de 12 årene han har drevet skolene, får vi 6000 burvoktere! Dessuten har Tretiak en eliteleir i Toronto, der de beste unge målvaktene trener sammen med NHL-stjerner som Belfour, Thibault, Nabokov.

Til daglig jobber Tretiak som målvaktstrener i Chicago Blackhawks.

Vår samtale utvikler seg til en slags intervju, der mine korte spørsmål veksles med lange og detaljerte svar fra Vladislav, som har vist seg å være veldig åpen og pratsom.

- Hva synes du om den relativt nye spillestilen som heter Pro Fly og som f.eks. Jean-Sebastien Giguere spiller i?

- Hvem kjente Giguere ved starten av sesongen? Ingen! Det er rart at en målvakt kan bli stjerne over natta. Og svaret på gåten er at hans stil er en "ekstrem" Pro Fly - en stor keeper, som er kledd i utstyr i størrelsen XXXXL, og som går ned ved hvert skudd. Uansett! De svære leggskinnene dekker havle målet fra isen. Resten dekkes av vesten og hanskene. I NHL har Guigeres utstyr vekket en diskusjon om størrelser, noe som førte til et forbud mot leggskinn som er større enn 38".

Egentlig tror jeg at for store og lite tekniske målvakter ikke har noen fremtid. Alt må være i balanse. Jeg vil ikke ha en sumo-bryter som fyller hele buret.

Men de keeperne som er store i kroppen, kan med fordel bruke Pro Fly. Se bare på Roy og Khabibulin, som i tillegg er veldig bevegelige og tekniske.

Pro Fly går ut på å ha bena vidt spredt, hvilket gjør at man kan raskere gå ned for å dekke isen. Ulempen er at det åpnes mye mål over skuldrene. Vår keeper i Chicago Blackhawks, Jocelyn Thibault, sliter med det problemet at han er for rask med å gå ned. Jeg har brukt mye tid på å rette opp feilen og det har gitt resultater. Thibault har spilt på All Stars Team.

Det finnes ingen entydig råd om valg av spillestilen eller grunnstillingen. Unge målvakter kan prøve forskjellige stiler før de velger den som de føler seg komfortable med.

- Det er en synlig forskjell på nordamerikanske og europeiske målvakter hva angår spill utenfor målet og puckbehandling med kølle. Hva har du å si om det?

- Ja, i NHL er det et ufravikelig krav om at keeperen skal hjelpe backene ute i banen. Målvakten skal stoppe alle puckene som slenges langs vantet bak målet, hente løse pucker i egen sone og gjerne begynne et angrep med en god pasning. Jeg synes det er riktig, selv om jeg ikke gjorde det da jeg spilte. Den gangen var det andre krav for både backer og målvakter. Og det er vel fortsatt typisk for europeisk hockey, der målvaktene begrenser sine utflukter til et mindre område rundt målgården.

I Nord-Amerika blir unge målvakter tidlig gjort oppmerksom på at de MÅ gå ut av målet for å hjelpe backene ved å stoppe pucken og gi pasninger. Det blir anset som en stor minus om målvakten ikke er ivrig nok med slike utflukter. Dette fører til at mange blir for ivrige og dummer seg ut. Slik var det ofte med Patrick Roy som blandet seg i kampen om pucken ute i banen i tide og utide. Colorado Avalanche er i utgangspunktet et bedre lag enn Chicago. Det var ofte at våre kamper mot Colorado fikk ekstra spenning takket være Roys feil ute i banen, slik at vi fikk score på åpent mål. Patrick oppførte seg som en klovn.
Ed Belfour i Toronto overdriver med lange utflukter, helt til rundvantet. Det bruker han mye krefter på. Blir pucken overtatt av motstanderen, vil han få problemer, selv om han rekker å stille seg i målet. Mye av kreftene er jo brukt opp på turen. Da jeg trente Ed, prøvde jeg å få ham til å begrense aktiviteten i rundvantet, men det var vanskelig. Det er blitt en vane.
En annen målvakt som kan nevnes i denne sammenheng er Dominik Hasek. Hans teknikk ved spill utenfor målgården kan ikke læres, fordi det er ulogisk og uforutsigbart. Av og til dummer han seg ut, men hvem vet hvor mange målsjanser har Dominik eliminert i deres vorden.
Mitt råd er som følger. Vær aktiv utenfor målgården, men ikke til enhver pris. Vurder risikograden før du skal på tur. Husk at spill ute i banen krever mye krefter, perfekt skøytegåing og sikker kølleteknikk. Og dette jobber man med på treningen.

- Jeg har langt merke til at dine treninger er veldig harde i forhold til det vi ser i Norge. Jeg har sett kjente norske målvakter trene på lavere gir, selv på landslaget.

- Finnes det i det hele tatt "kjente" norske målvakter? Har hørt om at det er svensker med norske pass som står i norske mål. Man blir god, hvis man er disiplinert, trener hardt og målrettet. Da jeg var aktiv, prøvde jeg alltid å stoppe alle skuddene på treninger. Ingen tvang meg, men jeg ønsket det. Også for barn må treningen være hard nok. Erfaringen viser at barn tåler veldig mye og lærer mer hvis opplæringen er intens. I Russland er treningene enda tøffere enn her i USA. Resultatet er at russiske juniorer er de beste i verden. Jeg prøver ikke å overdrive på treninger i mine målvaktskoler, men det har skjedd at noen måtte skynde seg til vantet for å spy av utmattelsen. Tenk på foreldrenes reaksjon. Det er innført en del restriksjoner hva angår noen spesialøvelser her i USA. Det er f.eks. forbudt å la barna slå kollbøtte på isen. Man er redd for at de kan skade nakken.

På mine treninger har jeg ofte 40-50 målvakter samtidig. Og jeg garanterer at det går an å få samtlige til å gjøre noe hele tiden uten unødig venting på tur. Jeg etablerer multiposter, der en hovedøvelse i målet suppleres med 3-4 tilleggsøvelser som er en slags forberedelse til hovedøvelsen. Alle de 50 keeperne kan knapt gå etter isøkten. Også i en kamp må burvokteren passe på å gjøre noe mens pucken i lengre perioder holdes på motsatt side av banen. Gjør en eller annen øvelse, tøy ut, men følg med spillet hele tiden.

- Har du planer om å åpne tilsvarende målvaktskoler i Europa?

- Jeg hadde skoler i flere europeiske land, Tyskland, Sverige, Finnland, for å nevne noen. Men det er vanskelig å få til permanente løsninger, fordi jeg må reise ofte og langt. Jeg har skoler gjennom hele sommeren i USA og Canada, så det er urealistisk å gjennomføre en skole i Europa samtidig. Heller ikke i Russland har jeg skole. Jeg har planer om å bygge et sportsenter i Moskva, der man vil kunne drive forskjellige idretter, ikke bare hockey. Det er kjøpt en tomt i byen, men det gjenstår noen formaliteter og avklaringer med finansieringen før byggingen starter.

Ellers arrangerer jeg en internasjonal hockeyturnering for barn, kalt Tretiak Cup, som gjennomføres i Moskva sent på høsten hvert år. Jeg vil like å se et norsk lag på turneringen, men det bør være et lag sammensatt av de beste spillerne deres, ellers vil dere få mye juling. Russiske aldersbestemte lag er veldig sterke, og det kommer dessuten gode lag fra Sverige, Finland, USA og andre land. Parallelt med kamper, har vi et godt sosialt program for deltakere.

- Kan du tenke deg å avlegge et besøk til Norge?

- Jeg var i Norge i forkanten av Vinter-OL i 1994. Den gangen jobbet jeg i IOC og kom til Norge for å inspisere forberedelsene til Lekene. I begynnelsen var jeg litt skeptisk til Lillehammer som OL-hovedstad. Byen virket for liten til et slik arrangement. Men det gikk veldig bra til slutt. Ellers rakk jeg ikke å se så veldig mye. Var innom Oslo og hadde noen samlinger med norske målvakter.

Jeg ønsker å besøke Norge igjen for å se litt mer av landet, dets natur, vakre fjorder. Men det er det samme problemet igjen - jeg har ikke tid. Jeg har ferie mellom isøktene på sommerskolene. Og fra september til april er det seriespill i NHL og jeg, som målvaktstrener, må være med Blackhawks. Men får jeg invitasjon fra Norge, vil jeg vurdere den, selfølgelig.

Samtalen blir avbrutt av en kjekk gutt som kommer løpende, stiller seg ved siden av Tretiak og ser på meg med forbauselse. Det er vel ikke ofte han hører russisk tale her i USA.

- Dette er mitt barnebarn, Max. Tretiak klapper gutten på skulderen og beordrer:

- Still deg i grunnstillingen!

Max inntar målvaktens vanlige positur og ser på meg.

- Bra, men du har dobbeltdekning på spaksiden, sier jeg og ser på Tretiak for å få en bekreftelse på min antakelse.

- Du har peiling, altså?, sier legenden med forbauselse i stemmen og tilføyer:

- Han er jo bare 6 år gammel. Vent litt så får du se en ny Tretiak i målet.

 
 
I en slik optimistisk tone ble vår samtale avsluttet. Legenden tok sitt håndkle og gikk i dusjen, mens jeg ruslet ut av ishallen til min dødsslitne sønn. Å trene med Tretiak er tøft! Derfor var det en stor glede å se sønnen komme helt til finalen i avslutningskonkurransen blant 40 målvakter om tittelen "Tretiak skoles beste målvakt". Der ble han slått av en amerikansk gutt som vant straffeskuddserien med bare 1 mål. Surt! Men tapende finalist fikk sin medalje allikevel. Han ble kåret til "Tretiak skoles raskeste på barmark".

Etter møtene med Tretiak, føler jeg at livet mitt er blitt betydelig beriket. Jeg har fått svar på mange spørsmål og avklart mange uklarheter vedrørende utdannelsen av målvakter. Skulle jeg trenge flere svar, vil jeg åpne min telefonbok på bokstaven "T", der jeg har et telefonnummer i Moskva...